HANNE LARSENS novellefilm, Ella, er så

fersk at den brenner.

– Vi mikset den ferdig for bare et par

dager siden. Den rekker akkurat å lande i

Haugesund til den oppsatte urpremieren

i dag. Selv om det høres stramt ut, virker

ikke Hanne spesielt kortpustet. Hun er

vant til å være travel. Helt siden hun avsluttet

Filmskolen i 2006, har hun vært

filmatisk aktiv. Etter filmskoleslutt gikk

hun rett til NRK. Der jobbet hun et år i

barne- og ungdomsavdelingen mens

hun skrev manus til kortfilmene Varde

(2008) og Lille frø (2008). Så fulgte innspilling

av nevnte kortfilmer, premierer,

prisdryss i inn- og utland (blant annet

Amanda for beste kortfilm her i fjor), og

sideløpende kastet hun seg inn i arbeidet

med novellefilmen Ella, som altså så vidt

har rukket å være med i Haugesund.

– Det har gått radig, jeg har laget

mye film på halvannet år. Nå er jeg

veldig klar for å lage spillefilm. Og så får

jeg heller innstille meg på at jeg ikke

skal være så ofte i opptak som jeg er

vant til, ler Hanne.

Hun er faktisk i gang med et langfilmprosjekt.

Den er ikke basert på hennes

eget manus, slik de tre andre filmene er.

Her er forelegget en ungdomsbok, og

manus skrives av forfatteren selv.

– Filmen produseres av Hilde Berg

og Bent Rognlien i Norsk Film -

produksjon AS. De har også produsert

Ella. Etter Varde fikk jeg mange manus

tilsendt, ikke minst barne- og ungdomshistorier,

siden Varde handler om barn.

Denne langfilmen tar for seg mørke

dilemmaer, noe som tiltaler meg, så det

var ikke vanskelig å gå inn i historien,

selv om den i utgangspunktet er en

annens. Vi har fått utviklingsstøtte, så

mer enn dette kan jeg ikke si.

– Men det er en film for barn eller

unge?

– Ja, sier Hanne med et lurt smil.

– Ser du på den som en måte å

hoppe opp til voksenfilmen på?

– Jeg vet at det er flere som tenker

slik, men jeg klarer ikke å forholde meg

til det der med å hoppe opp. Og hallo,

barne- og ungdomsfilm er kanskje den

største utfordringen! Da skal man få det

til å fungere både for barn og de voksne

som ser den med dem. Men uansett

tenker jeg ikke at nå skal jeg lage en

barnefilm, eller nå skal jeg lage en film

med en kvinne i hovedrollen, for

eksempel. Når jeg har en historie,

handler det om at jeg må finne de karakterene

som kan fortelle den. Om det er

et barn, tre menn eller en gammel

kvinne, bestemmer ikke jeg, det er det

historien som gjør.

Både Varde og Lille frø baserer seg på

egne opplevelser og erfaringer i bunnen.

Med Ella er tilnærmingen litt annerledes.

– Jeg researchet mye krigshistorie fra

Finnmark fordi bestemoren min var ung

på den tiden. I forbindelse med det ble

jeg fortalt en historie som siden ble bakteppe

for historien om Ella. Filmen foregår

for øvrig i nåtid og den unge jenta

har blitt gammel. Utfordringen med Ella

lå i å forene svart humor med drama.

Karakteren bærer på en tung tragedie.

Jeg ble inspirert av filmer som Kunsten å

gråte i kor (regi Peter Schønau Fog 2006,

journ. anm.) og Happiness (regi Todd

Solondz 1998, journ. anm.) i arbeidet

med å finne balansen. Det jeg håper

med denne filmen, er at publikum skal

sette latteren i halsen.

Og så er vi til slutt hjertens enige om

at kortfilmkonsulent (og tidligere legendarisk

Festvalavis-redaktør) Kalle Løchen

må nevnes.

– Kalle ga ”nye veier til korte

filmer”-støtte (en talentsatsning fra

Filminstituttet) til Varde, og det var helt

avgjørende for filmen. Da jeg var i

Haugesund i fjor og fikk Amanda for

den, pitchet jeg Ella for ham, og nå har

den urpremiere her, året etter. Det er

veldig gøy.

– Premierenerver?

– Når man har både manus og regi på

en film, føles det som å legge hodet sitt på

et fat, utbryter Hanne med store øyne.

Men så ler hun igjen. Og det er kanskje

slik det blir. En blanding av glede og

grue seg. Gruede seg, rett og slett.

TEKST CHARLOTTE GLASER MUNCH

FOTO HELGE HANSEN

TIL ETTERTANKE?

En varde, vete eller baune er en del av et

varslingssystem basert på lyssignaler.

Vardene var som regel steinkonstruk -

sjoner som var plassert på høyder i

terrenget. Baunene eller vetene var

ferdig oppsatte bål. Under ufredstid ble

vardene bemannet, og ved et eventuelt

angrep ble bålene tent slik at meldinger

kunne sendes over store distanser.

I fjellet brukes i dag varder syste -

matisk av blant andre Den norske turistforening

for å markere sikre stier mellom

hytter og andre turmål. Mange steder har

lokale idrettslag og andre satt «nye»

varder på toppen av fjell i nærområdene,

gjerne med merkede turløyper for å gjøre

det smertefritt å komme dit. Enkelte har i

tillegg gjort det til en hobby å markere

sitt besøk ved å bygge enda flere varder,

ofte på nye steder. Resultatet kan fort bli

at det som skulle være en serie veivisere,

blir en farlig løype å følge i tåke eller

halvmørke.

Varde er også en by på Vest-Jylland.

Men minner den om Budapest?